Categories
Uncategorized

The True Cost

Hei, velkommen!
I denne ukens blogginnlegg skal jeg skrive litt om filmen “The True Cost”, og jeg skal gå litt dypere inn på problemene vi hører om i filmen.
“The True Cost” er en dokumentarfilm fra 2015 regissert av Andrew Morgan og fokuserer på rask mote også kjent som “fast fashion”.

“Fast Fashion”
Rask mote er en trend i moteindustrien der det er stort fokus på nye trender veldig fortløpende. Det er snakk om nye trender og klær inn og ut av butikkene opp i mot hver eneste uke.
Vi lever i dag i et samfunn hvor merker som kjører på med rask mote har blitt veldig vanlig.

Merker som H&M og Zara er et par av disse og i disse butikkene er det stort fokus på pris.
Priser som er så lave at vi som kunder/forbrukere veldig ofte handler uten å i det hele tatt tenke oss om. Det er ofte så billige klær at det ikke gjør noe for folk flest om man kun bruker en genser eller en bukse en gang. Eller kanskje ikke i det hele tatt. Kanskje man bare kjøper genseren uten å prøve den fordi den bare koster 99kr.
Dette er en vanlig tankegang og får oss til å føle oss rike. Rike i den forstand at selv de med en gjennomsnittlig om ikke mindre inntekt har mulighet til å dra innom disse butikkene hver dag eller ved hver anledning for et nytt plagg.

Dette fører til at uendelige mengder med klær blir kastet og såvidt brukt.

I filmen forteller de at det blir produsert over 80 milliarder klesplagg i året som er en økning på over 400% de siste 20 årene. Fra USA alene kommer det 11 millioner tonn med tekstilsøppel i året som blir liggende i over 200 år og slipper ut farlige gasser.*kort applaus*

Det var et lite klipp i filmen fra noen litt mer miljøbevisste, merket Patagonia som jeg har skrevet litt om i tidligere innlegg.
Jeg vil bare trekke inn noe som ble sagt her og det var at Patagonia foretrekker å bruke “customers” og ikke “consumers”. Dette fordi de ikke støtter dagens forbrukersamfunn og ikke vil ha forbrukere men kunder. Jeg synes dette var veldig bra sagt og det satt seg hos meg.

Arbeidsforhold
Arbeidsforholdene som de tar for seg i filmen er rett og slett jævlige. Menneskene i disse landene blir så urettferdig behandlet at det er helt kvalmt og skammelig.

Tekstilfabrikkene i Bangladesh er i stort fokus i filmen og vi får høre fra noen av arbeiderne på fabrikkene som forteller om sine liv og arbeidsforhold.

Disse fabrikkene har arbeidsforhold som ikke ligner grisen. Fabrikkene har heldigvis kommet mer i fokus de siste årene og spesielt etter ulykken i Bangladesh hvor fabrikken Rana Plaza raste sammen i 2013 og over 1000 mennesker ble drept og over dobbelt så mange skadet. Arbeiderne hadde tidligere sagt ifra om sprekker og lignende i bygget og gitt utrykk om bekymring for at bygget skulle rase sammen til eieren.
Dette ble ignorert og det gikk dessverre ekstremt dårlig. Bare antallet som var involvert i ulykken synes jeg er urovekkende og det var etter denne ulykken at fabrikkene og arbeidsforholdene kom i fokus og flere kleskjeder rundt om i verden begynte med avtaler og oppfølging av sikkerhet og brannvern.

Fabrikkene består for det meste av kvinner som jobber ekstremt harde og lange dager. Disse kvinnene tjener mindre enn 3 dollar om dagen for arbeidet sitt. Så urettferdig som du får det, disse kvinnene jobber nok over dobbelt så hardt og lenger enn 95% av den norske befolkningen i elendige arbeidsforhold og livsfarlige fabrikker.
Kvinnene blir nødt ofte nødt til å sende barna sine til slektninger og venner i landsbyer utenfor byen på grunn av mangel på penger, lange arbeidsdager og for å gi ungene muligheten til et annet liv enn fabrikkene. De får sett barna sine kanskje en-to ganger i året.

Det er ikke merkene som har ansatt arbeiderne eller eier fabrikkene i disse landene. Produsentene blir valgt på bakgrunn av sin uetiske lave pris så overskuddet blir så stort som mulig for merkene. Ved at de ikke eier fabrikkene eller styrer arbeiderne skriver de seg på denne måten fri for alt ansvar og rett og slett driter i hvert eneste menneske som gjør arbeidet.
Noe av det mest egoistiske du kan finne i verden spør du meg. Hvis du ikke har dårlig samvittighet for at en kvinne produserer 500 bukser for deg en dag og får betalt mindre enn når du panter flasker i butikken burde du sjekke hodet ditt.

Kleskjedene mener jeg har et ansvar for økonomisk rettferdighet og burde dele fordelene sine globalt og gi tilbake til de hardtarbeidende slavene som gjør alt arbeidet.
Arbeiderne har ingen fagforeningsrettigheter og vi hører en historie i filmen hvor en kvinne tok på seg rolle som leder av fagforeningen i fabrikken og stilte krav fra arbeiderne mot sjefen. Det neste som skjedde var at det hadde kommet en haug med andre ansatte som hadde banket opp arbeiderne inne i fabrikken. Man kan trygt si at fabrikkarbeiderne er mildt sagt undertrykte og dårlig behandlet. Noe som gjør så vondt å se at de fleste som får et bilde på dette kanskje tenker seg om to ganger før sitt neste kjøp og hvor det kjøpes klær.

De ekte kostnadene
Vann, kjemikalier og jord er noen av tingene som ikke blir tatt med i regnestykket når det er snakk om produksjonskostnader for klær. Det er ikke bare materialene og stoff til klærne som må regnes med.
I filmen får vi se Kanpur i India som er eksporthovedstaden for skinn hvor det helles ut mer enn 50 millioner liter giftige stoffet fra de lokale garveriene daglig.
De giftige stoffene havner i det lokale drikkevannet og fører til hudsykdommer, magetrøbbel, gulsott, deformerte og funksjonshemmede barn og ikke minst kreft.

Liv og blod er noen av kostnadene som kommer frem litt senere i filmen som heller ikke blir tatt i betraktning av produseringen.
Det er snakk om alle disse menneskene som blir behandlet så urettferdig, protester blir kraftige og fort stygge. Eksempel fra filmen er protester i Kambodsja som varte i to dager mellom tekstilarbeiderne og politiet som også hadde hentet inn fallskjermjegere.
Protestene var mot lønnen hvor de ville ha en ny minstelønn på 160 dollar i måneden. Voldelig politi og ekstremt opprørte og undertrykte arbeidere førte til at flere arbeidere døde.

På bakgrunn av dårlige arbeidsforhold, gjeld til kreditorer, utpressing og underbetaling fikk vi også vite at det er over 250 000 selvmord hos bønder i India på 16 år, det vil si ett selvmord hver halvtime.

Neste gang vi handler klær burde vi ha i tankene at den egentlige prisen for de billige klærne er blodet til fabrikkarbeiderne som nevnes i filmen og ikke bare noen billige materialer.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *